Jeg leste en himla god anmeldelse av Cinnabar One på Nye Nova og ble inspirert til å plukke den opp selv. Det er ikke hver dag det blir gitt ut ordentlig hard scifi på norsk, så jeg ble ordentlig gira på å gi meg i kast med den. Så gira at jeg tok den med meg til Japan og leste den på flyturen bort og hjem igjen.

(Boka er ikke på Goodreads eller Storygraph, derfor må jeg anmelde den på gamlemåten, nemlig på bloggen min)

Som Cato Pelligrini sier i Nye Nova, Det er ikke hverdagskost at norske fabelprosa-forfattere skriver slike romaner. Dette er en roman som foregår over et langt tidsrom og på flere planeter – Jorda, Mars og den fremmede planeten Aldanrey, som for de fleste, meg inkludert, er den mest interessante. I tillegg blir vi introdusert for det vidunderlige romskipet Cinnabar One, som har så mange finurlige løsninger på de mest komplekse problemer at det nesten virker som en magisk deus ex machina, men som godeste Arthur C. Clarke en gang sa “Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic”

Jeg skal ikke gå så nøye inn på selve historien for å unngå spoilere, og Nye Nova har allerede skrevet en veldig god oppsummering, men jeg kan si at den er spennende, har godt driv, en god del action og føles på mange måter som en Roland Emmerich-film a la Independence Day, The Day After Tomorrow og Moonfall. Teknologien og vitenskapen i Cinnabar One virker troverdig, og det er tydelig at forfatteren har mye kunnskap/har gjort mye research.

Og det er her problemene starter.

Det ligger mye planlegging og tenking og research bak Cinnabar One, og forfatteren lar ikke sjansen gå fra seg til å forklare ting ned til minste detalj. Men måten det blir gjort på gjør det tydelig at han ikke stoler på at leseren kan finne ut av ting på egen hånd. Alle spørsmål blir besvart med en gang og ingenting blir overlatt til fantasien. 

Denne overforklaringen skjer gjerne via fotnoter(!), som i seg selv er en uting for det får meg til å tenke på sakprosa og da blir lesing et ork, men det tar meg også ut av fortellingen fordi forfatteren plutselig er så tilstede. Det er et narrativt grep som virkelig ikke funker for meg. I tillegg er nesten alle fotnotene unødvendige for begrepet de forklarer blir enten aldri brukt igjen (som ly-gen og kaleri. Skjønner jeg at dette er en måleenhet for tid/avstand utifra kontekst? Ja. Trenger jeg å vite nøyaktig hvor langt det er? Nei, for det har null å si for historien) eller så blir det forklart i selve teksten en halv side seinere. Ikke bare tar dette opp undøvendig mye plass og øker sideantallet, men jeg får også det inntrykket at forfatteren tror jeg er dum. Dette er en major pet peeve, som det heter på godt norsk.

Så er det språket, da.

Boka har stort sett fått gode tilbakemeldinger, og det bemerkes at den er godt skrevet og at Bergfjord har en solid språkbeherskelse. Og det er her jeg må stille spørsmålet: Har vi lest samme bok?

Ja, jeg er kanskje en strengere leser enn de fleste og sliter litt med å skru av redaktørblikket. Og ja, siden jeg nettopp har vært gjennom den samme prosessen selv, har jeg nok lettere for å plukke opp på ting andre ikke nødvendigvis tenker over. Men! Jeg ignorerer det lett hvis det bare er snakk om en håndfull skriveleifer. Jeg har serr aldri lest en eneste bok, selv ikke fra de største utgiverne, som ikke har en skrivefeil eller fem. Dette er helt normalt. Men da jeg leste Cinnabar One la jeg merke til stadig flere feil som burde vært luket ut lenge før boka gikk i trykken.

Behold!

Her har jeg fargekodet alt grumset jeg har funnet, og som du kan se så er det en del! 

Oransje post-its markerer det jeg nevnte tidligere, nemlig (for meg) helt unødvendige fotnoter. Dette er jo ikke en “feil” i seg selv, mer en personlig preferanse. Men jeg ser ikke poenget med å ha en fotnote, når begrepet blir forklart hvis man bare leser et par sider til. Det føles som om jeg blir slått over hodet gjentatte ganger med all denne informasjonen.

Gule post-its markerer steder hvor det er ugrammatisk endring i tid, altså fra presens til preteritum, hvor det ikke skal være det. Dette er rett og slett bare slurv og burde vært luket ut under redigeringsarbeidet.

Rosa post-its markerer steder hvor det er såkalt hode-hopping, altså at synsvinkelen bytter midt i et avsnitt eller lignende. Man starter gjerne kapittelet med å følge en spesifikk karakter, være inni hodet hens og se ut gjennom øynene hens, men så plutselig skifter det til en annen karakter og det blir plutselig vanskelig å vite hvem vi faktisk følger. Det kan hende at forfatteren har prøvd seg på en autoral fortellerstemme med allvitende synsvinkel a la de gamle klassikerne – det ville forklart fotnotene og hvem som skriver dem – men utførelsen er i så fall uklar og forvirrende. F.eks. vi får en 4-5 sider med bakgrunnshistorien til en karakter som heter Wivildian og man får inntrykk av at det er hun som er synsvinkelkarakteren i dette kapittelet, og så plutselig er vi i hodet til Yttel og får vite hva han tenker om Wivildian. Man får litt whiplash til tider, for å si det mildt.

Lilla post-its er straight up helt standard feil – skriveleifer, manglende ord, mindre grammatiske feil, formateringsfeil etc. Alle bøker har noen av disse.

Blå er enda en pet peeve, nemlig overflødige ord og uttrykk. F.eks, en elv av vann. Men den personlige preferansen var ikke så viktig sammenlignet med alt det andre, tbh.

Alt dette er jo så klart ikke utelukkende på forfatterens kappe. Dette er feil som burde vært plukket opp av redaktør, språkvasker og korrekturleser – i det aller minste av en beta-leser, men her har det vært slurv i alle ledd. Og det er synd, for jeg hadde veldig lyst til å like denne boka! Historien er god den, men alle de språklige skavankene og det mangelfulle redigeringsarbeidet ødelegger leseopplevelsen min noe himla. Som historieforteller har Bergfjord helt klart talent, som forfatter har han et stykke igjen å gå (men dette er debuten hans så det er å forvente), men som produkt synes jeg rett og slett boka er upolert og uferdig. Cinnabar One har definitivt potensiale, men den kunne trengt 2-3 runder til med redigering.

Score: 2/5